Søttende mai, ståa og slikt

Ettersom jeg ble ferdig med eksamen for en uke siden, har jeg bare en igjen, Verdensmusikk og Norskfolkemusikk, andre til femte juni. I denne forbindelse burde jeg nok ha hatt litt overskudd til å mene noe om musikkhendelsen grandprix, hvordan nasjonalitet preges med musikk, dans og kostymer, og hvordan regionalisme/nasjonalisme paradoksalt nok feires i det forestilte europeiske fellesskap. En som har skrevet noe artig om Grand Prix er Kjetil Rolness, som ikke lar en anledning til å mene noe fiffig så glippe. (Det var link-alibiet for blogginnegg oppfylt, men det er en artig artikkel altså…)

Ellers så har jeg tatt et steg inn i det å arrangere for messingkvintett. Du verden hvor mange flotte lyder folk får frem av koniske og sylindriske tuber! Spotify er forøvrig kjekk som en slags egen programmerbar radiostasjon, søk på Messingkvintett, Brass Quintett eller Blechbläserquintett. Så vidt jeg kan se er ikke mye av Claude Debussys musikk for piano arrangert for messingkvintett. Det er litt rart, synes jeg, for noen av pianostykkene hans måtte vel ha passet perfekt i messingdrakt! “Reverie”, eller dagdrøm, er stykket jeg har tatt for meg:

Jeg har hørt på det siden jeg var liten. da var det kassettspiller som gjaldt, og det var min godnatt-musikk. Jeg husker mange drømmer som ble magiske av denne musikken.

Den har visst blitt arrangert for Harpe og Obo, skjønt jeg syns den blir for lavmælt:

Søttende mai i morgen ja. Vi tenkte oss på 17.mai for alle i kubaparken i løpet av kvelden.

 

Perspektiver: Piratebay og musikkindustrien

Det er godt mulig at musikkindustrien slik vi kjenner den i dag, er i ferd med å forandre seg. Slike gjennomgripende forandringer er imidlertid ikke av nyere dato. Vi kan bare forestille oss hvordan musikklivet var før de første opptaksteknikker og grammofonen; å høre på musikk uavhengig av musikere var en umulighet.

Hvis vi ser på musikkindustrien, en industri anlagt rundt produksjon og distribusjon av opptaksmedier, er det ikke rart at de økonomiske kreftene er rystet. Piratebay-saken, og fildeling generelt, er en utfordring for både den lovgivende forsamling (åndsverkslov) og musikkindustrien (kopirett). Teknologien er blitt så raffinert at det er enkelt for de fleste med internett-tilgang å dele musikk med andre, selv om det er brudd på lovverket (og mange vet ikke at det ulovlig engang). Når lov og rett er i utakt med en så utbredt praksis, må vi spørre oss selv om ikke det er lovverket som kanskje trenger disiplinering, heller en å gjøre store deler av befolkningen til kriminelle.

Slik jeg har forstått Spotify, beskrevet av wikipedia som “et rettighetsbeskyttet musikkstreamingprogram”, er det et forsøk på å utnytte internettets muligheter kommersielt, ved hjelp av en månedlig betalingssum (99,- i norge, skal vi tro Ballade.no og TONO) og reklame. Nå kan man like eller ikke like reklame, men det har blitt brukt som finansiering av nettsider så lenge jeg kan huske.

Det er nok ikke CD-salg som de fleste artister tjener penger på i dag, og slik kommer det nok til å fortsette; istedet er det inntekter fra festival, spillejobber, effekter og donasjoner som kommer til å dominere. CD’en har i dag mer status som en effektiv promoteringsmekanisme.

Det var en jeg diskuterte med i går som fikk meg på tanken om blogginnlegget. Han hevdet at kvaliteten på CD-innspillinger uvegerlig vil gå ned, som en følge av utstrakt fildeling av musikk. Argumentet hans var at ettersom man i disse dager nesten forventer røde tall på CD-salg, vil ikke hverken band eller plateselskap investere like mye kapital i studioprosessen. Det vil derfor bli enda vanligere med hjemmestudio (billigere og “dårligere”).

Denne verkfetisjen omkring CD-mediet ser ut til å ta slutt, og kanskje blir ikke CD-innspillingen artisters/musikkindustriens viktigste produkt lengre. Men behøver det å være så farlig? Jeg lurer på hvordan det kan påvirke musikkestetiske tendenser i musikkfeltet (uten å bli determinist her, så mener jeg det er en nær sammenheng mellom musikk og teknologi (!)).