Musikken i min barndom
Jeg husker hvor uendelig begeistret jeg var for Dovregubbens Hall av Grieg, takket være noen lærervikarer som lot oss danse og sprette rundt til musikken. Jeg husker en kasset/cd med Debussys piano musikk spilt av Isao Tomita – elektronisk synth musikk. Denne stod ofte på når jeg skulle få sove. Det var nok min fars samling med vestlig klassisk instrumentalmusikk (de store tyske, men også chopin og debussy) som dominerte (!) i hjemmet, skjønt jeg husker mors kasseter/cder – Bonnie Tylers plate Bitter Blue; samleplate med Harry Belafonte, samleplate med David Bowie og kanskje langt der bak – gregoriansk og tidlig kirkemusikalsk kormusikk. Jeg gikk et par år på piano – og vi hadde et hjemme.
Min far, og særlig når han ble kreftsyk, hørte ofte på LP plater i stuen, og da måtte jeg liste meg stilt på tå, for vi hadde flytende gulv som gjorde at det hakket om vi ikke trådte varig.
Min seks år eldre bror dro til england og studerte matematikk der i 3-4 år, og når han kom på besøk ville han ha med seg fremmed musikk fra klubbkulturen i england. Det var The Orb, Røyksopp, Leftfield, Orbital, Aphex Twin, Prodigy, Sven Väth, Richie Hawtin – ymse elektronika, house og tekno. Før jeg fikk høre dette, var det Absolute Music, PartyZone og diverse sampleplater med hitlistemusikk som jeg kjøpte og hørte på. Jeg måtte jo følge med i tiden, og jeg likte helst å ha hørt musikken som ble spilt på junior-/ungdomsklubbene. Fra dem husker jeg blant annet Bomfunk MC (jeg så dem på konsert!), Aqua, Savage Garden, Vengaboys og Backstreet Boys.
Etter å ha fått smaken på “undergrunns-elektronika” ble dette veien frem for meg. Det var på ungdomskolen Dark Trance, Rave, Techno, Drum’n'Bass og mange forskjellige sjangre ble utprøvd på de lange kvelder med hodetelefoner foran datamaskin og dataspill på gutterommet. Jeg lekte meg med RaveEjay, og lagde en sammenhengende cd som desverre er tapt for meg. Jeg følte meg spesiell og alternativ, interesserte meg for drømmetydning, oneironautikk, Carlos Castañeda, anarkisme, programmering, hacking og psykofarma, men lengtet etter felleskap, og irriterte meg over aldersbegrensninger. Klubbkonsertene var utilgjengelige for meg. Jeg vendte meg mot internett, musikk og spill, og bort min fars død i ‘99.
Etter en tid med musikk- og gitarundervisningen på ungdomskolen, begynte jeg å interessere for “gitarbasert” musikk. Det var altså ikke andre veien, som gjerne er vanligst. Jeg vendte meg så smått bort fra elektronikaen, Judas Priests Breaking the Law med sitt riff og “kaotiske” budskap tiltrakk meg, og Metallica, Megadeath og ‘Maiden kom på øret; Rage against the machine, In Flames og Opeth – jeg var blitt en metaller, med så mye skjegg og hår som mulig. På videregående begynte jeg å spille bass i et metalband, og utfordringene var mange. Jeg hadde ikke spilt lenge, og følte meg ikke kreativ i det hele tatt.
Da var musikkteori noe jeg tilegnet meg for å befri meg selv fra å bare slavisk doble gitarriffene. Jeg ville være en egen stemme i lydbildet, men gehøret mitt var ikke godt nok utviklet, så teori ble en krykke eller gåstol for meg. Det var brutte akkorder, omvendinger og tonearter som interesserte meg, og jeg øvde iherdig. Bandet kom seg derimot aldri avgårde, og jeg sluttet mot slutten av videregående, da min musikalske smak igjen hadde snudd, denne gangen mot jazz.
Jeg gikk metodisk til verks, noe jeg nok hadde arvet fra min far, men satte en grense ved andre verdenskrigen. Jeg fulgte diverse “guides” på internett, som anbefalte hvor man burde begynne for å lytte på jazz, og jeg prøvde oppskriften. Jazzteori modaleskalaer og akkordsubstitusjoner – jeg slukte det som var i et forsøk på å forstå. Jeg begynte å gå med alpelue, jeg ville være “Beat” og jeg jobbet som frivillig på den radikale bokkaféen i bergen på den tiden. Det var john coltrane og miles davis som gjaldt i starten, etterhvert ECM med garbarek og jarret. siden radka toneff, norsk og opprørsk frijazz. Jeg tok opp seljefløyte, klarinett og saksofon etterhvert, men det var nysjerrigheten som drev meg.
I mellomtiden var jeg blitt radikalisert, jeg var 14 under Seattle opptøyene, og hadde anarkistiske sympatier, vel informert om Sovjets tilkortkommenheter. Jeg lengtet derimot etter fellesskap, jeg ville organisere meg, men det var ingen anarkistiske organisasjoner. jeg leste de norske partiprogrammer, og det førte til medlemskap i Rød Valgallianses (som det da het) ungdomsparti Rød Ungdom. Her fant jeg et miljø knyttet til sentrum hvor jeg følte meg mer hjemme enn på lenge.
Siden kom interessen for vestlig klassisk musikk tilbake til meg, og i sedvanlig stil ville jeg ta igjen for den tapte tid. I min fars fotspor så var det hovedsaklig instrumentalmusikk av Bach, Beethoven, Grieg, Händel og Debussy, men jeg har utvidet med Monteverdis madrigaler, Haydn og Bartoks strykekvartetter og Arvo Pärt og Faures korverk. Samtidig begynte jeg med selvstudie av musikkteori, herunder satslære og koralharmonisering.
I det siste har jeg vendt meg tilbake til elektronika, men også mot det som kalles populærmusikk i akademiske kretser. Jeg har funnet frem til Burial, The Knife, Boards of Canada, Autechre, Aphex Twin, Xploding Plastix, Johnny Cash, Vashti Bunyan, Beirut, Regina Spektor, Joy Division, Of Montreal, Talking Heads, The Magnetic Fields, 120 days og Morrisey.
