Radio Nova, Radio Orakel, Trentemøller

Jeg fant frekvensen til Radio Nova og Radio Orakel (FM 99,3) og hører litt på dem når jeg har tid. Desverre sender de såvidt jeg vet bare i osloområdet… De sender ihverfall variert musikk, litt utenom de vanlige variasjonene. Ellers er ikke kanalens medarbeidere redd for å mene noe politisk om forskjellige emner, i går var det Datadirektivet som ble kritisert. Anbefales! (Begge kan forøvrig streames fra nett, om du ikke eier/har tilgjengelig en analogue radiokringkaster)

Ellers så ble jeg anbefalt Trentemøller eller trentemoeller i går på en fest, og det er herlig musikk. Foruten remixen av Röyksopps What else is there , har Trentemøller også laget en litt mer stillferdig låt med en flott, flott video som passer både tidlig på lørdagen (derpå) og rolige kvelder.

 

Oslodemonstrasjonene i forrige uke

Jeg fikk smake tåregassen på veien hjem fra fakkeltoget på torsdag. Det er en ting som ikke er kjekt å oppleve. Vi skal være glad for at ikke fredelige demonstrasjoner eller streiker blir tåregasset her i norge.

På torsdag 08.01.09 var det altså et flott fakkeltog 1900 kl, med tusenvis av mennesker. Når toget tok slutt ved rådhusplassen, var det en god gjeng som gikk opp mot ambassaden. Der hadde politiet blokade. vi manuvrerte oss opp på siden, sånn at vi kunne se på spetakkelet. knuffing og steinkast, men tåregassen ble ikke skutt før det kom noen nyttårsraketter fra demonstrantene. da ble de drevet nedover karl johan, og samlet seg igjen på universitetsplassen. politiet kjørte videre nedover karl johan, med riotgear og svære biler og drev dem videre nedover. Etter at det så ut til å være over, skulle vi gå hjem, og en sky med tåregass kom over oss. det var ganske fælt – men jeg slapp med bare rennende øyne, kraftig svie i nese. K fikk stikkende smerter i lungene og pustebesvær.

Demoen på lørdag 10.01.09 begynte kl 14 foran stortinget. når jeg ankom var det allerede en stor folkemengde, men ikke like mange som på torsdagen; jeg har ikke hørt eller lest noen tall på hvor mange. Apeller og spede slagord. Det var forvirring om demonstrasjonen sluttet 1430 foran stortinget, eller om den skulle gå opp mot den israelske ambassade. Apellantene var ikke enige, og ga publikum forskjellige beskjeder. Politiet hadde tydeligvis forbededt seg på at mengden kom til å gå i top opp til ambassaden, så selv om søknaden ikke var innvilget, “fikk vi lov”.

Det ble et flott og langstrakt tog oppover karl johan, i da var det flere frivillige demovakter, men det kunne sikkert vært fler. blitz trommet, og forskjellige deler av toget ropte tidvis slagord, i god tradisjon. Politiet hadde stilt opp med hester og ledsaget toget opp mot ambassaden. Toget nådde etter en tid den israelske ambassade og blir stående i ro. Stemningen steg blant de fremste, rundt halv fire begynner noen av dem å fyre av nyttårsrakketter mot politiets blokade. Politiet holdt stand og ventet på at folk skulle bli lei eller kald og gå hjem.

Jeg frøs som faen (nå har jeg skaffet meg ullsokker!) og det så ikke ut til å føre til noe. hva var egentlig målet? hva kan man oppnå annet enn at man har markert seg? Jeg begynte altså å gå litt lei. Jeg tror det var to tredjedeler av mengden, etter mye om og men, snudde og begynte å gå ned mot sentrum igjen, for å bli varm og mett. Dette var klokken 1600.

tredve minutt etterpå skøt visstnok politiet tåregass mot demonstrantene og pågrep 50-100 i en knipetangsmanøver ved Jan Thomas’ skjønnhetssalong. Ikke alle ble tatt, mange løp nedover oslos gater og veltet søppelspann og kastet stein. Dette så jeg ikke selv, men ulende politibiler og joggende gjenger vitnet om at nå var det oppbrudd og kaotisk.

Jeg tror at dette ikke er tradisjonell venstresideaktivisme, det er heller ikke blitz som leder an, men det later til å være en ny gruppering som tar form i gatene. Om det blir som aten eller paris i oslos gater, gjenstår å se. Mye skriverier om dette i mediene, en snakkis, hvor fokus er på oslo og ikke på gaza, med tidvis hårreisende usaklige utspill.

desverre blir det nok mer om dette senere.

Jeg var forøvrig på et flott og fredelig arrangement seinere på lørdagen – Kulturløft for Gaza på Chateau Neuf – som samlet inn rundt 200 000 kr til et proteseverksted på Gaza.

 

Musikk i min barn-/ungdom

Musikken i min barndom
Jeg husker hvor uendelig begeistret jeg var for Dovregubbens Hall av Grieg, takket være noen lærervikarer som lot oss danse og sprette rundt til musikken. Jeg husker en kasset/cd med Debussys piano musikk spilt av Isao Tomita – elektronisk synth musikk. Denne stod ofte på når jeg skulle få sove. Det var nok min fars samling med vestlig klassisk instrumentalmusikk (de store tyske, men også chopin og debussy) som dominerte (!) i hjemmet, skjønt jeg husker mors kasseter/cder – Bonnie Tylers plate Bitter Blue; samleplate med Harry Belafonte, samleplate med David Bowie og kanskje langt der bak – gregoriansk og tidlig kirkemusikalsk kormusikk. Jeg gikk et par år på piano – og vi hadde et hjemme.

Min far, og særlig når han ble kreftsyk, hørte ofte på LP plater i stuen, og da måtte jeg liste meg stilt på tå, for vi hadde flytende gulv som gjorde at det hakket om vi ikke trådte varig.

Min seks år eldre bror dro til england og studerte matematikk der i 3-4 år, og når han kom på besøk ville han ha med seg fremmed musikk fra klubbkulturen i england. Det var The Orb, Røyksopp, Leftfield, Orbital, Aphex Twin, Prodigy, Sven Väth, Richie Hawtin – ymse elektronika, house og tekno. Før jeg fikk høre dette, var det Absolute Music, PartyZone og diverse sampleplater med hitlistemusikk som jeg kjøpte og hørte på. Jeg måtte jo følge med i tiden, og jeg likte helst å ha hørt musikken som ble spilt på junior-/ungdomsklubbene. Fra dem husker jeg blant annet Bomfunk MC (jeg så dem på konsert!), Aqua, Savage Garden, Vengaboys og Backstreet Boys.

Etter å ha fått smaken på “undergrunns-elektronika” ble dette veien frem for meg. Det var på ungdomskolen Dark Trance, Rave, Techno, Drum’n'Bass og mange forskjellige sjangre ble utprøvd på de lange kvelder med hodetelefoner foran datamaskin og dataspill på gutterommet. Jeg lekte meg med RaveEjay, og lagde en sammenhengende cd som desverre er tapt for meg. Jeg følte meg spesiell og alternativ, interesserte meg for drømmetydning, oneironautikk, Carlos Castañeda, anarkisme, programmering, hacking og psykofarma, men lengtet etter felleskap, og irriterte meg over aldersbegrensninger. Klubbkonsertene var utilgjengelige for meg. Jeg vendte meg mot internett, musikk og spill, og bort min fars død i ‘99.

Etter en tid med musikk- og gitarundervisningen på ungdomskolen, begynte jeg å interessere for “gitarbasert” musikk. Det var altså ikke andre veien, som gjerne er vanligst. Jeg vendte meg så smått bort fra elektronikaen, Judas Priests Breaking the Law med sitt riff og “kaotiske” budskap tiltrakk meg, og Metallica, Megadeath og ‘Maiden kom på øret; Rage against the machine, In Flames og Opeth – jeg var blitt en metaller, med så mye skjegg og hår som mulig. På videregående begynte jeg å spille bass i et metalband, og utfordringene var mange. Jeg hadde ikke spilt lenge, og følte meg ikke kreativ i det hele tatt.

Da var musikkteori noe jeg tilegnet meg for å befri meg selv fra å bare slavisk doble gitarriffene. Jeg ville være en egen stemme i lydbildet, men gehøret mitt var ikke godt nok utviklet, så teori ble en krykke eller gåstol for meg. Det var brutte akkorder, omvendinger og tonearter som interesserte meg, og jeg øvde iherdig. Bandet kom seg derimot aldri avgårde, og jeg sluttet mot slutten av videregående, da min musikalske smak igjen hadde snudd, denne gangen mot jazz.

Jeg gikk metodisk til verks, noe jeg nok hadde arvet fra min far, men satte en grense ved andre verdenskrigen. Jeg fulgte diverse “guides” på internett, som anbefalte hvor man burde begynne for å lytte på jazz, og jeg prøvde oppskriften. Jazzteori modaleskalaer og akkordsubstitusjoner – jeg slukte det som var i et forsøk på å forstå. Jeg begynte å gå med alpelue, jeg ville være “Beat” og jeg jobbet som frivillig på den radikale bokkaféen i bergen på den tiden. Det var john coltrane og miles davis som gjaldt i starten, etterhvert ECM med garbarek og jarret. siden radka toneff, norsk og opprørsk frijazz. Jeg tok opp seljefløyte, klarinett og saksofon etterhvert, men det var nysjerrigheten som drev meg.

I mellomtiden var jeg blitt radikalisert, jeg var 14 under Seattle opptøyene, og hadde anarkistiske sympatier, vel informert om Sovjets tilkortkommenheter. Jeg lengtet derimot etter fellesskap, jeg ville organisere meg, men det var ingen anarkistiske organisasjoner. jeg leste de norske partiprogrammer, og det førte til medlemskap i Rød Valgallianses (som det da het) ungdomsparti Rød Ungdom. Her fant jeg et miljø knyttet til sentrum hvor jeg følte meg mer hjemme enn på lenge.

Siden kom interessen for vestlig klassisk musikk tilbake til meg, og i sedvanlig stil ville jeg ta igjen for den tapte tid. I min fars fotspor så var det hovedsaklig instrumentalmusikk av Bach, Beethoven, Grieg, Händel og Debussy, men jeg har utvidet med Monteverdis madrigaler, Haydn og Bartoks strykekvartetter og Arvo Pärt og Faures korverk. Samtidig begynte jeg med selvstudie av musikkteori, herunder satslære og koralharmonisering.

I det siste har jeg vendt meg tilbake til elektronika, men også mot det som kalles populærmusikk i akademiske kretser. Jeg har funnet frem til Burial, The Knife, Boards of Canada, Autechre, Aphex Twin, Xploding Plastix, Johnny Cash, Vashti Bunyan, Beirut, Regina Spektor, Joy Division, Of Montreal, Talking Heads, The Magnetic Fields, 120 days og Morrisey.