(Fra Inger Bråtveit og Cecilia Hanssons bok “Loveprosjekt”, utgitt på Oktober forlag, første dikt i del fire.)

Nå er det til Underwater Pub i kveld og lasso slippfest.

Toget. Bagasjehyllen er nesten tom. Men en gang må noen ha lagt en dyvåt jakke der, eller noe, for på undersiden er stoffet, det røde med prikker, preget av det. Det har blitt et mønster som minner om en saltrand. Eller bare misfarget? Konturer av fjell, veldige fjell, flammer eller bebyggelse. Aksjekurser. Forunderlig, det er slik alle steder.
Saltrand på lærstøvler, knekte truger, automatiske dører som åpner seg for tregt og lukker seg for raskt, fabrikkfeil, tog som blir forsinket , kødannelse, tanker om en dannet kø, feil på signalanlegg, rutetider uten kontakt med virkeligheten. En virkelighet som har mistet kontakten med seg selv. Det er virkeligheten som behøver selvhjelp. Feilslåtte momenter og nedslåtte regenter (nedslitte tangenter). En gulnet og skitten tangent kan utløse hammeren, dvergene i klavermekanikken som vi gjemmer bort. Ved brann – ikke bruk nødbremse.
Det går ikke mange tastetrykk før spørsmål former og stiller seg selv. Første stopp er finse, exit tu de left. Og bruddstykker av en skipbrudden utside vil inn, inviterer dem inn, de overtar, okkuperer for den gode sak, og en flom er én ting av mange strømmer som likevel river alt med seg bare det er stort nok.

“Schnee” av den danske komponisten Hans Abrahamsen framføres i sin helhet i dag på ultimafestivalen og jeg har lyst til å høre. Jeg lurer på om jeg er i ferd med å skli inn i en samtidsmusikkfase. Det er så spennende, hele uttrykket er så annerledes. Dette stykket har en lavmælt intensitet, rytmisk differensiert men sammenbundet av det ubehandlede klaveret som spiller rester av Bachs kanonstykker.

Jo mer jeg hører, jo mer minner det om phillip glass, bare adskillig mer knapt, og tilbakeskuende (bach som referanse). Jeg liker det.

Jeg må fortelle! K, http://grapecityjuice.wordpress.com/, får boken sin i morgen. Den kommer ikke i butikken før mot slutten av september, men det er gode tider!!

Kort fortalt fant jeg dagboken Henry and June på Maritabutikken til en billig penge. Kjøpt!
For en liten tid tilbake på en liten helgetur til bergen leste jeg da denne dagbokromanen “Henry And June”. En ganske heftig bok, fylt til randen med vilt begjær, ville handlinger og sylskarpe observasjoner av det hele. Handlingen er fra et kunst- og litteraturmiljø i 30 årenes Paris, og boken er skrevet så godt at jeg kunne leve meg inn i handlinger som jeg syns var uetiske, Nin fikk meg liksom til å forstå dem likevel. Hun skrev så godt at jeg på et vis klarte å innta hennes synsvinkel, jeg ble for en tid nettopp den som skrev og opplevde. Selvfølgelig skyldes litt av det at det var en dagbok, med all intimiteteten som knyttes til den sjangeren, men jeg er overbevist at det også er en veldig god forfatter som må til. Sympatien hun klarte å fremme for de nedrigste og egoistiske menneskene hun møtte på var fabelaktig. Hvordan hun skildret eget bråvåknende begjær så nærgående uten at det ble flaut var óg forbilledlig.
Jeg lærte om at boken var filmatisert. Ofte hører vi jo at boken er bedre enn filmen, men sjelden hvorfor. Jeg hadde forventninger, og mistanker, men skaffet meg filmen og tok en kveld med Philip Kaufman, Fred Ward i rollen som Henry Miller, Uma Thurman som June Miller, Maria de Medeiros som Anaïs Nin og Richard E. Grant som Hugo Guiler.

Kamera ble et mannlig blikk, og det var hele problemet. Det var som om jeg ble klar over dette mannlige blikket for første gang, fordi jeg nettopp ikke hadde opplevd boken slik den ble fremstilt. I boken skildrer Anaïs Nin hennes første seksuelle steg med en kvinne, June Miller, og scenen er som skrevet fra innsiden av Nins kropp. Dette blir en problematisk lesbisk scene i filmen, og beklemtheten var påtakelig når jeg opplevde kameras blikk, publikums blikk, mannens seksualiserende blikk så sterkt at det skygget for innlevelsen.

Anaïs Nin (Maria de Medeiros) til venstre og June Miller (Uma Thurman) til høyre

jeg lærte om fyren i Heraklion. Den greske forfatteren Nikos Kazantzakis skrev boken “Zorba the Greek” fra 1946, og wikipedia sier at den handler om en intellektuell som vil kaste seg ut i det ekte greske livet. forfatteren var visst protoeksistensialist og desillusjonert kommunist, han også, kunne vi legge til.

også laget en film av boken hvor musikken kommer fra. musikken er jo velkjent for alle som har vært omtrent et sekund i hellas, den satt som klistret på hjernen etter en kort tur gjennom turistgaten.

Lysten til å føle seg vel i verden, å ha en naturlig og selvsagt plass.

Lysten til å få gjort det jeg har lyst til.

Lysten på mer lyst.

Lysten på å finne ut hva jeg har lyst til.

Lysten til å ikke synes disse lystene er latterlige.

Av og til er det som om jeg vandrer rundt i en menneskepark. Alle ser ut til å leve i sitt naturlige habitat, men alt er fløyet inn fra fjerne strøk. Og jeg har bare betalt en litt for dyr billett.

Jeg har blitt så selvhøytidlig at jeg tenner et stearinlys hver kveld.

Jeg drømte at jeg hadde fått kreft under føttene, på fotbladet. Det jeg trodde var hard hud og vorter var små svulster som lignet geleklumper. Selvfølgelig var det en rutinesjekk som avdekket det hele. Jeg stakk foten i et forvokst støvsugeraktig instrument som skulle trekke kreftklumpene av med hydraulikk. Det var mye blod. Legen hadde full “haz-mat suit” mens jeg pustet gjennom et vått håndkle. Det ble avbrutt, smertene!, og sykehuset evakuert. Siden drømte jeg om en krig.

jeg skulle ønske jeg forstod arabisk, men så tenker jeg at jeg uansett ikke ville forstått. kanskje det er like greit slik?

ambivalens.