Jeg husker jeg ble forundret når jeg spurte noen om hva som skjer dersom deres hemmelige musikkfavoritter ble allemannseie, og følgelig at alle rundt dem begynte å like samme musikken. Jeg fant en angst for kommersialisering eller popularisering av musikken som gjennomtrengte enhver musikkdiskusjon. Jeg kunne nok sympatisere med slike følelser, men jeg forstod dem ikke som mer enn enkel elitisme. Nå tror jeg det skyldes en vag frykt for å innse at forskjellige grupper av mennesker er potensielt likere hverandre enn innprentede forbruksmønstre kan få oss til å tro.
De som jeg føler deler min verdensforståelse, er dem jeg føler sterkest dragning mot, vennskapelig eller erotisk. Når det synes klart at musikkopplevelser er blant de erfaringer som former vår forståelse av verden, er det forsatt rart for meg at det finnes mange som _ikke_ vil at sin musikk skal spres til så mange som mulig.
Hvis noen nye lyttere kommer til musikken via etablerte musikkprogrammer på radio, tv og/eller kjente vevsider, har de lagt mindre arbeid ned i produktet enn
insiderene, og produktet mister sin verdi i insiderenes øyne. Tidkrevende prosesser blir lagt ut på anbud, og hitlister, markedsføringsmaskiner og anmelderkorps hjelper publikum å skille klinten fra hveten. Disse tid- og kostnadskrevende prosessene, som virker på musikk før den når massemedia, gjør at mange forbrukere ikke tar seg møye med å være sin egen musikkanmelder.
Er det kanskje svært skjøre ekslusivitetsmekanismer som står på spill? Når distribueringen av visse musikkformer er klart selektiv, er det ikke merkelig at dette er med på å tiltrekke de få, utvalgte, og verdige, som følge av prøvelsene de ble utsatt. Hvis en har brukt lang tid på å finne frem til en perle av en band, f.eks via obskure kanadiske blogger til indieselskap, synes en kanskje det er urettferdig om noen skulle få låten servert på sølvfat av et selskap. Men til sine venner og bekjente forteller en stadig gjerne om bandet, for en vil jo styrke sine bånd med dem. En er altså ikke redd for å bygge opp under eksisterende
identitetsfølelse, men frykter en ukontrollert utvidelse av det samme. Kommer ens musikk (som om musikk kan eies) på radio/tv, har en ikke lenger mulighet til å manipulere eller påvirke flyten av musikken, altfra hvordan man danser til og lytter og tenker på den, til hvilken kleskodeks som gjelder på konsert. Store massemedier fravrister enkeltmenneskers muligheter til å kontrollere musikkstrømmen; den flyter alle steder og på alle tenkelige måter. Det kan være fryktsomt å miste slik makt.
Jeg prøver å forklare for meg selv, hvorfor det føles som om jeg “mister noe”, når _ukjente_ liker det samme som meg, men fylles av glede når det samme skjer med _kjente_ og venner. Hvordan kan jeg overvinne følelser av tap hvis musikken som virker med meg, viser seg å kunne virke med Andre?
