Othello: ‘Tis better as it is.

Brettspillet Othello har blitt en liten craze. Jeg ble hektet etter å ha spilt det ukentlig, via deltidsjobben som juniorklubb-medarbeider i Oslo kommune. Så fikk jeg altså dette enkel og vanskelige Othello til jul av min K.

Jeg klarer ikke å få formidlet entusiasmen og fascinasjonen i skrift. Sikkert mye man kan skrive om, svart-hvitt, Shakespeares Othello, tvetydigheten – brikkene er både svart og hvit, men alltid kun en av delene – og, som Stoltenberg sa det en gang, mange andre ting.

for en bloggpost.

 

et møte

Du hadde noe i deg som kun egnet seg for deg.
Du ville likevel formidle dette til alle.
Du vitnet om din særegenhet for å skape kontakt.
Du viste frem deg selv gjennom skrift, som for å se noen i ansiktet.
Og jeg leser deg uten ord – stykkevis, som i et krakelert speil –
Forvrengt, forvridd og for all tid en gåte.

 

Ferdig med eksamen; Bergen og post-eksamens-blues

Jeg er ferdig med eksamene for dette semesteret. Jeg gleder meg til å sakte men sikkert ta meg litt tid til litt andre ting.

Jeg må snart bestemme meg for hvilke fag jeg skal ta til våren. Satslære 2B er en selvfølge, så tror jeg det blir Populærmusikkanalyse, og da mangler jeg 10 sp. Kanskje Fransk samtidsfilosofi?. Høveleg ambisiøst om ikke annet. En del av de derre dukker jo opp i mitt fag, rett som det er, og Badious teser for samtidskunsten dukker også opp her og der. har lånt hans “Essay om Erkendelsen av det Onde” av min bror. og det er provoserende, men det gir blod på tann, så og si.

Nå er jeg i bergen, hos min mor. og besøker gamle og vante kjente. prøver å slappe av. Sid Meiers Pirates! og akrylmaling.

 

Skilt ved fødselen?

 

“They say there’s a sun in the sky…”

“They say there’s a sun in the sky…”

Hvem skal kritikken tjene, hva er dens formål? Har den et formål, eller er det et hodeløs prosjekt? stille det kritiserte i et nytt lys og trekke frem det som hittil hadde vært oversett?

Hvorfor bør kritikken utfordre “jouissance”?
Hvorfor kritisere?

Kan vi etterhvert, med utgangspunkt i kritikk, formulere innsikter om hvordan oppfatninger endrer seg, peke på omveltende samfunnsendringer og dels argumentere for nye endringer? Er det siktemålet vårt? Er dette i såfall den beste måten å gjøre det på?

Hva oppnår vi ved å fremstille glemte sider ved vår kultur?

Hvorfor produsere mer kultur? Bare fordi vi ikke kan la være å forsøke og realisere de sosiale forholdene vi forventer oss av verden?

“or I could make a career of being blue,
I could dress in black and read Camus
smoke clove cigarettes and drink vermouth
like I was seventeen,
that would be a scream,”