Rekkehus i terrasseformasjon. Som rismarker, gamle vanningssystemer som den typen jeg har sett på bilder.
Og du har veldige marker med en vag grønnfarge, tenk NATOgensergrønn, militær!, og inn i mellom er det lysere trær, de er blekere, lysere, blekere. Og det følger terrenget, eller, det er terrenget du ser. Når du sveiper over med øynene virker det som om det er bevegelse men de står i ro, rikker seg ikke.
Klorofyllet er på vei hjem.
Toget. Bagasjehyllen er nesten tom. Men en gang må noen ha lagt en dyvåt jakke der, eller noe, for på undersiden er stoffet, det røde med prikker, preget av det. Det har blitt et mønster som minner om en saltrand. Eller bare misfarget? Konturer av fjell, veldige fjell, flammer eller bebyggelse. Aksjekurser. Forunderlig, det er slik alle steder.
Saltrand på lærstøvler, knekte truger, automatiske dører som åpner seg for tregt og lukker seg for raskt, fabrikkfeil, tog som blir forsinket , kødannelse, tanker om en dannet kø, feil på signalanlegg, rutetider uten kontakt med virkeligheten. En virkelighet som har mistet kontakten med seg selv. Det er virkeligheten som behøver selvhjelp. Feilslåtte momenter og nedslåtte regenter (nedslitte tangenter). En gulnet og skitten tangent kan utløse hammeren, dvergene i klavermekanikken som vi gjemmer bort. Ved brann – ikke bruk nødbremse.
Det går ikke mange tastetrykk før spørsmål former og stiller seg selv. Første stopp er finse, exit tu de left. Og bruddstykker av en skipbrudden utside vil inn, inviterer dem inn, de overtar, okkuperer for den gode sak, og en flom er én ting av mange strømmer som likevel river alt med seg bare det er stort nok.
