“They say there’s a sun in the sky…”
Hvem skal kritikken tjene, hva er dens formål? Har den et formål, eller er det et hodeløs prosjekt? stille det kritiserte i et nytt lys og trekke frem det som hittil hadde vært oversett?
Hvorfor bør kritikken utfordre “jouissance”?
Hvorfor kritisere?
Kan vi etterhvert, med utgangspunkt i kritikk, formulere innsikter om hvordan oppfatninger endrer seg, peke på omveltende samfunnsendringer og dels argumentere for nye endringer? Er det siktemålet vårt? Er dette i såfall den beste måten å gjøre det på?
Hva oppnår vi ved å fremstille glemte sider ved vår kultur?
Hvorfor produsere mer kultur? Bare fordi vi ikke kan la være å forsøke og realisere de sosiale forholdene vi forventer oss av verden?
“or I could make a career of being blue,
I could dress in black and read Camus
smoke clove cigarettes and drink vermouth
like I was seventeen,
that would be a scream,”
