Affekt og et kolon

Så bitter din hymne vart til livet!
Så svart di sjel vart under bøygde grein!
Kva tid vart den vakraste symbolikk til kjøtfull rutine?

(Fra Inger Bråtveit og Cecilia Hanssons bok “Loveprosjekt”, utgitt på Oktober forlag, første dikt i del fire.)

Nå er det til Underwater Pub i kveld og lasso slippfest.

 

Lalling på tog

Rekkehus i terrasseformasjon. Som rismarker, gamle vanningssystemer som den typen jeg har sett på bilder.
Og du har veldige marker med en vag grønnfarge, tenk NATOgensergrønn, militær!, og inn i mellom er det lysere trær, de er blekere, lysere, blekere. Og det følger terrenget, eller, det er terrenget du ser. Når du sveiper over med øynene virker det som om det er bevegelse men de står i ro, rikker seg ikke.
Klorofyllet er på vei hjem.

Toget. Bagasjehyllen er nesten tom. Men en gang må noen ha lagt en dyvåt jakke der, eller noe, for på undersiden er stoffet, det røde med prikker, preget av det. Det har blitt et mønster som minner om en saltrand. Eller bare misfarget? Konturer av fjell, veldige fjell, flammer eller bebyggelse. Aksjekurser. Forunderlig, det er slik alle steder.
Saltrand på lærstøvler, knekte truger, automatiske dører som åpner seg for tregt og lukker seg for raskt, fabrikkfeil, tog som blir forsinket , kødannelse, tanker om en dannet kø, feil på signalanlegg, rutetider uten kontakt med virkeligheten. En virkelighet som har mistet kontakten med seg selv. Det er virkeligheten som behøver selvhjelp. Feilslåtte momenter og nedslåtte regenter (nedslitte tangenter). En gulnet og skitten tangent kan utløse hammeren, dvergene i klavermekanikken som vi gjemmer bort. Ved brann – ikke bruk nødbremse.
Det går ikke mange tastetrykk før spørsmål former og stiller seg selv. Første stopp er finse, exit tu de left. Og bruddstykker av en skipbrudden utside vil inn, inviterer dem inn, de overtar, okkuperer for den gode sak, og en flom er én ting av mange strømmer som likevel river alt med seg bare det er stort nok.

 

Last minutes with ODEN

 

Samtidsmusikk

“Schnee” av den danske komponisten Hans Abrahamsen framføres i sin helhet i dag på ultimafestivalen og jeg har lyst til å høre. Jeg lurer på om jeg er i ferd med å skli inn i en samtidsmusikkfase. Det er så spennende, hele uttrykket er så annerledes. Dette stykket har en lavmælt intensitet, rytmisk differensiert men sammenbundet av det ubehandlede klaveret som spiller rester av Bachs kanonstykker.

Jo mer jeg hører, jo mer minner det om phillip glass, bare adskillig mer knapt, og tilbakeskuende (bach som referanse). Jeg liker det.

Jeg må fortelle! K, http://grapecityjuice.wordpress.com/, får boken sin i morgen. Den kommer ikke i butikken før mot slutten av september, men det er gode tider!!

 

Dødsbra sitater

• Death is the termination of the biological functions that define a living organism. (en.wikipedia.org)
• Død kan beskrives som enten opphør av liv i en levende organisme, eller tilstanden til organismen etterpå. (no.Wikipedia.org)
• Ugjenkallelighet brukes ofte som et av nøkkelpunktene for å beskrive døden.(no.Wikipedia.org)
• Oldtidens grekere fremstilte døden (Thanatos) som sønn av natten og som bror av søvnen (Hypnos), i den eldre tid som en gutt med svart legeme (mens søvnens er hvitt), men i alminnelighet som en yngling, med senket eller slokt fakkel (snl.no).
• Dürer viser f.eks. snart døden som en av de fire apokalyptiske ryttere, snart med slanger snodd om halsen, åpenbart usynlig, på en mager hest, mens han holder timeglasset opp for ridderen ved siden av seg (snl.no).
• Jeg tror imidlertid det er i Heideggers eksistensfilosofiske ånd å si at ambisjonene om å forvandle alt som foreligger som ubedt gitt i vår tilværelse, til noe opsjonalt, ikke bare uttrykker en farlig hybris, men at det også er en ambisjon som innebærer et tap. Det som tapes, er den livs- og erfaringservervede innsikten i at døden, slik som avhengigheten og sårbarheten, gir livet mening. Det som genererer mening, er det som muliggjør at noe står på spill: at livets intensitet, den levendes begjær etter å leve, etter mer liv, etter prosjekter projisert inn i fremtiden, inn i det åpne, i mulighetene for stadig nye muligheter, har sitt jordsmonn i bevisstheten om at livet ikke skal vare evig, og at ikke alle muligheter man ønsker å realisere, vil kunne bli prøvd ut, enn si bli fullbyrdet. At vi vet vi ikke er her for evig, gir fylde til den tiden vi er her. (Johan Arne Vetlesen i Frihetens forvandling, 2009)